Jeg forstår det sånn at det er enkelte som blir provosert av bloggen min. Det er absolutt ikke min hensikt! Jeg skjønner at det kan være frustrerende hvis man f.eks. er veldig overvektig, men det blir litt som sultne barn i Afrika. På samme måte som jeg ikke kan la være å spise god mat fordi barna i Afrika sulter, kan jeg ikke la være å være misfornøyd med meg selv fordi det finnes de som har mer å slite med enn jeg har.
Jeg VET at jeg ikke er overvektig. Likevel veide jeg 10 kg mer enn
min idealvekt før jeg startet på ketolysekuren. Så selv om jeg ikke gikk/går under betegnelsen
overvektig, så er det en del veie 10 kg mer enn man pleide, og trivdes med.
Jeg er ikke høy, jeg er faktisk ganske lav, hehe. Jeg er 163 cm, og min idealvekt er 55 kg. Jeg vet om MANGE som veier mindre enn meg og som er høyere enn meg, men de er ikke nødvendigvis syltynn av den grunn. Når jeg er 55 kg er jeg rimelig fornøyd med meg selv. Jeg har former - hofter og pupper, sånn er det bare. Jeg kan ikke (og vil ikke) bli en strek igjen. Men på 55 kg er formene veldig proporsjonale og fine på en slank kropp. Jeg har vært 50 kg også, og da ser jeg syk ut. Det er ikke ønskelig.
Men det ER ønskelig å oppnå den vekten jeg trives med, den vekten som gjør at jeg hever hodet, retter meg opp i ryggen og smiler til alle som går forbi meg. Er det rart? Er det virkelig rart at man ønsker å trives med seg selv?
Jeg ser på bilder fra rett før jul. Bilder av meg hvor vekten min var opp mot 65 kg. Og uansett om dere liker det eller ikke - så er jeg feit på de bildene. Ikke feit som i feit - men feit i forhold til hvordan jeg trodde jeg så ut. Jeg ville ikke innse at vekten gikk oppover, at jeg ikke lenger passet i xs. Jeg fortsatte å klemme meg inn i trange klær, i de klærne jeg kunne gå i da jeg var 16. Og dere? Det var ikke særlig pent altså. Jeg innså ikke at jeg faktisk hadde lagt på meg.
Jeg kunne vist dere bilder, men jeg blir faktisk flau, for jeg syns det er pinlig å se at jeg ikke kunne kle meg riktig i forhold til min størrelse og fasong. Og om man veier 50 kg og bruker str 34, så er det faktisk mulig å se feit ut om man presser seg inn i str 32.
Believe it or not liksom..
Da jeg begynte på ketolysekuren, klarte jeg å innse et par av disse tingene. Jeg brukte klær i riktig størrelse, og klær som passet min kroppsfasong. Jeg så mye bedre ut med en gang, til tross for at jeg ikke følte meg sånn kjempesexy.
Nå har jeg gått ned 4 kg, og i og med at jeg ikke er kjempestor, er det tydelig at jeg har gått ned. Det er synlig overalt, både på hofter, mage og lår (mest på magen faktisk.) Og det føles så utrolig bra! Jeg mangler fortsatt noen kg før jeg er i mål, men jeg er på vei selv om det går litt sakte nå, og jeg syns det er trist at enkelte ikke skal unne meg å oppnå min idealvekt, fordi jeg ikke veier 100 kg. Vi har alle den samme retten til å føle oss lykkelige og fornøyde, og
vi må alle finne våre egne veier for å oppnå den lykken.
Jeg har to nydelige barn som betyr alt for meg, en kjæreste som elsker meg og et sted å bo. Jeg kan ikke få det bedre på det området. Dermed blir veien til lykken for meg mer overfladisk, for jeg trenger ikke å ønske meg f.eks kjærlighet. Men jeg vet at jeg vil bli enda litt mer lykkelig av å føle meg bra med kroppen min også. Shoot me!
